Portrettintervju med Maziar Raein (SNITT 01/2008)

(Article published in SNITT no. 01/2008)

SNITT møter Maziar Raein på en libanesisk restaurant i Oslo en mørk vinterkveld. Raein var den første grafiske designeren som ble med i Design Against Crime (DAC), prosjektet som ble kjent for å utfordre ideer om hvordan kriminalitet kan bekjempes gjennom produktdesign. Raein kom til Norge i 2006, for å lede den splitter nye MA-utdanningen på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), men har bodd og arbeidet i London mesteparten av sitt liv.

–- Den norske kulturen er ikke klar over hva design kan gjøre for den, og det fører blant annet til at refleksjoner rundt design er nærmest fraværende i massemediene. Det er på mange måter en gammeldags 50-tallsfølelse her, med billedkunst og scenekunst på kulturtoppen, kanskje sammen med litteratur. Design, derimot, er stort sett sett på som bare et håndverk, sukker Raein bak brillene. –- Visste du at de siste ti-femten årene har det vært en nesten 700 prosents eksplosjon i salget av grafisk design-bøker i Magma (Londons mest populære designbokhandel, journ. anm.)? Og det er faktisk ikke designere som kjøper så mye. Det er advokater, regnskapsførere og andre, som kommer til butikkene, kler seg i klærne, og kjøper bøkene og lekene. Så det er noe som er på gang, det er noen som ser hvilken enorm kulturell makt design er. Da er det noe som mangler i oppfattelsen av hva som er i ferd å skje i samfunnet, når det på noen skoler fremdeles er et ensidig fokus på håndverket.

– Men er det ikke viktig at studentene lærer seg håndverket, da?

–- Jo, men ikke på den tradisjonelle måten, for faget vil jo bare fortsette å dele seg inn i stadig flere spesialiseringer og underområder. I stedet er det etter min mening mye viktigere å fokusere på hvordan man skal lære studentene å lære seg selv nye ting («Learning how to Learn», en undervisningsidé, journ. anm.). Design kommer til å bli stadig mer fleksibelt og raskt, og det kommer til å bli mye mer vanlig med ‘omskolering’ for kommende designere. Jeg tror ikke at fordypningen lenger må ligge kun i håndverket, men i designerens kritiske evne og intelligens [faculty].

–- Å si at man ikke skal fordype seg i håndverket, tror jeg kan være relativt kontroversielt å si her til lands. Selv utforsket jeg emnet kritikk og kritisk refleksjon rundt visuell kommunikasjon under mitt hovedfag på KHiO, og jeg fant vel ut, jeg òg, at det ikke står så bra til på den fronten. Ett problem, sånn jeg så det, er at vi ikke har noe språklig fundament for kritisk refleksjon, og da er det jo vanskelig å formidle hva man tenker.

–- Når jeg nevner for designere at kanskje det kritiske rammeverket faget trenger er refleksjon gjennom skriving – at man kanskje kan bruke skriving til å gjøre design – blir de fleste helt tomme i blikket, akkurat som om de går inn i en slags dyslektisk trance. Ånei, tenker jeg! Nå har jeg mistet dem! Nå må de begynne i terapi! Utfordringen er selvsagt å finne sitt språk, sin stemme i skrivingen. Det som er interessant, er at det i England er flere og flere unge designere som retter seg mot skriving (for eksempel John Morgan og Sebastian Campos, som skriver for Dot Dot Dot), som gjennom skriving finner ut hva og hvor mye de faktisk kan.

-– Men er det ikke lett for at denne skrivingen blir for teoretisk og intellektuell, og mangler fotfeste i den praktiske designvirkeligheten?

–- Jeg har forstått at det i Norge er en fornærmelse å kalle noen for intellektuell, humrer Raein og blir stille ett øyeblikk. -– Jeg forstår det på en måte, ler han. -– For jeg er egentlig ikke så glad i intellektuelle selv. Jeg tror kanskje at vi mangler det rette språket, at vi mangler gramatikken og syntaksen, og at vi derfor ikke er i stand til å debattere ordentlig hvorfor noe er bra og noe dårlig. Da jeg studerte kunst, spurte jeg meg selv stadig hva kunst er og hva det betyr i samfunnet. Jeg prøvde å finne svar i kunstteori, men endte opp med en delvis oppfatning av at teorien ikke gir noen klare svar. Derimot bidro teorien med noen nyttige verktøy for å tenke og reflektere rundt kunst. Jeg bestemte meg da for at hvis jeg noen gang skulle begynne å undervise, skulle jeg lage min egen måte å formidle refleksjon på, og ikke prøve å gi klare svar gjennom teori. Jeg jobber med studentene for å få dem til å utvikle sine egne kriterier for suksess i stedet for å basere seg på min karakter eller tilbakemelding. Og når de har kommet fram til disse kriteriene vil de kanskje være bedre skikket til å kommunisere med andre om faget -– rundt sine egne kriterier. Det er mye mer krevende å gå dypt inn i en prosess for å utvikle sine egne kriterier fra bunnen, basert på sine egne verdier, enn å adoptere noen andres. Det krever at man har en holdning til det man driver med. Det er jo rene selvutviklinga.

-– Det er det samme med språket, er det ikke? På samme måte som man på et personlig plan må jobbe for å utvikle sine egne suksesskriterier, må fagmiljøet jobbe med å utvikle et faglig språk for å kunne kommunisere innbyrdes og utover, samtidig som at det åpner for et faglig refleksjonsnivå som vil trekke faget framover?

–- Jo, det stemmer, og det henger fint sammen med et 4-årsprosjekt jeg gjorde i England, Writing PAD (Writing Purposefully in Art and Design), der vi blant annet så på myten kunstnere og designere skriver ikke. Jeg utfordret de kulturelle studiene som bekreftet myten og fant ut hva de egentlig mente: kunstnere og designere skriver ikke akademiske essays.
–- Det er jo helt ok, sa jeg til akademikerne. — Vi vil ikke ha kjedelige akademiske essays, som ingen noen gang kommer til å lese. Et akademi var jo de konservatives institusjon. Design og kunst eksisterer i et progressivt, framoverrettet territorium, og ikke i en konservativ virkelighet. Dermed opplever jeg også at det å kalle en kunst- og designskole for et akademi, er å misforstå hele poenget. Min mentor i London, Geoff Fowle, sa stadig at «det er på kantene og i sprekkene de interessante tingene skjer – der ting er usikre og uklare, oppstår nye idéer». Jeg tror det er mye sant i det.

Det blir en liten pause mens munner blir fylt med falafel og salat. Det som var en stille krok for noen øyeblikk siden, er i ferd med å fylles opp av sultne og tørste mennesker.

–- Hvis du ser på studenters skissebøker, sier Raein, -– er de ikke fulle av bare tegninger eller foto eller visualiseringer, men også av tekst i store mengder. Og det er en annen slags skriving enn akademiske essays. Så det er jo ikke sant at designere ikke skriver. Problemet er bare at designere som regel ikke har noen oversikt eller oppfatning av hva slags skriving de kunne ha bedrevet. Det er mange måter å skrive på, og det er bra å kunne skrive en kunst- eller designhistorisk betraktning eller om et tema som kan skape debatt, men man kan også designe gjennom skriving og utvikle designet sitt ved hjelp av skriving.
-– Problemet er at mange i designutdanningssystemet nok føler at det å pålegge studentene å skrive for mye på bachelor-nivå, er å bedra studentene.

Etter mat kommer øl, og øl demper ofte selvpålagt meningssensur. De høylytte libaneserne ved nabobordet slanger seg i sofaen mens de diskuterer politikk. Eller fotball. Maziar Raein lener seg tilbake og tar en britisk slurk av glasset.

–- Det jeg liker aller best med Design Against Crime, er den optimismen de har som forskningsgruppe. Det er en optimisme jeg synes jeg ser mer og mer av rundt omkring, også hos studentene mine. For ti år siden var det maks to-tre studenter i et kull som var opptatte av miljø- og sosiale spørsmål, men nå er det kanskje femti-seksti prosent som er opptatt av det. Det gjør meg optimistisk. Grafisk design er et ungt fag. Det betyr ikke at du må være ung for å praktisere det, men at du bør ha et ungt sinn. Ikke ung som i umoden heller, men som i å kunne operere i et landskap i rask utvikling. For litt siden hamret jeg sammen et manifest, som introduksjon til et studentprosjekt. Så ba jeg studentene om å skrive det om til slik de ville ha det. Til min store overraskelse, sa de: «Vi liker ikke manifester!» De sa det på en vennlig, men bestemt måte. «Hør her, sa de. Vi kaller det en ‘erklæring’, og så dreier vi det rundt de endringene vi har makt til – og ansvar for – å gjøre, i stedet for å prøve å redde verden i ett svelg». Jeg synes det ble et virkelig optimistisk dokument for framtida, forfattet av den unge generasjonen designere:

A DECLARATION OF THE DESIGNERS OF THE FUTURE!

Oslo National Academy Of The Arts (KHiO) MA Design, Faculty for Design

We, the First Year MA students of the Faculty of Design at the Kunsthøgskolen i Oslo, invite our fellow students to join us in questioning our role as designers of the future.

We are aware, that unless we act responsibly we will leave an ecological debt to the future. As designers of the future, we think that this approach to designing is the only ethical and morally acceptable form of behavior for our generation. We are willing and able to utilise the creative and discursive power at our disposal, in order to engage with our clients, users and audience within our areas of practice.

We owe ourselves, and the following generations, a healthy future which rewards us with an ecologically sustainable world. We wish to engage with economic systems, that provide us with alternative and optimistic models. Moreover, we promote a move away from the mass consumption of objects and encourage a longer life-span for objects.

We acknowledge that the scale of our actions, must reflect and be proportionate to our sphere of influence and the profound effect that design can have on the world we live in. We therefore reject the fatalistic visions of our design industry(s).

EIGHT CRITICAL QUESTIONS FOR THE DESIGN OF THE FUTURE AND THE FUTURE OF DESIGN
Why would you want to become a designer?
Do you know the first things about materials (and the last)?
Why would you want to involve users into the design process?
What issues do you wish to promote?
What does your design communicate?
Do you want to be honest?
What’s the difference you want to make?
What’s great stuff?

– Lansert på CIRRUS Symposium, januar 2008.

–- Dette er jo en helt annen tilnærmingsmetode enn for eksempel First Things First-manifestet (fra 1968 og 2000) –- som jo på en måte har blitt regnet som design-etikkens høyborg.

– Da Eye Magazine relanserte FTF-manifestet i 2000, følte jeg at det var litt gammeldags og utafor, gammelt nytt som hadde fått ny innpakning. På Central St.Martins fikk vi Eye-redaktør John Waters og AD Nick Bell til å komme og prate litt om relanseringen, og de var overrasket over at de fikk så lite respons. Det de ikke hadde tenkt over, var at FTF ikke treffer poenget, for det er ikke optimistisk. Det bare ser på den økonomiske situasjonen som en fiende som må bekjempes. Det er dette student-erklæringen fra KHiO-studentene overgår, for de sier at vi skal jobbe for å gjøre selskapene og økonomien bedre, og ikke behandle dem som en fiende. For meg er det et mye mer sofistikert perspektiv. Vi må bruke vår makt til å forandre verden. Jeg spurte Victor Margolin (canadisk designer og professor, journ. anm.) en gang om hvilken makt han mente designere har. Han sa: «Vi har selvfølgelig politisk makt gjennom stemmeretten vår, vi har økonomisk makt i den kreative industrien og –» som jeg bet meg spesielt merke i, «– vi har kreativ makt». Denne kreative makten er veldig interessant, især når vi er på vei i full fart inn i en opplevelsesbasert økonomi («Experience Economy»). Da blir den kreative makten et veldig viktig sosialt verktøy. Derav følger min idé om at den kreative industrien er grunnleggende optimistisk.

-– Hvordan tror du Norge ligger an i denne utviklingen? Vi har jo oljen, men det kan virke som at den bare er en sovepute for oss. Og så vil den jo ta slutt. Men det virker ikke som det er noen særlig vilje til å ta dette på alvor, og for eksempel satse mer på den kreative industrien.

–- En av grunnene til at Design Against Crime ønsker å jobbe med Norge, er at dere har et velfungerende sosialt system som skaper et ganske unikt fellesskap. Dere løser utfordringer som vi ikke har klart å få til i England, Frankrike eller Italia, for ikke å snakke om USA – og som de ikke engang har begynt å tenke på i Iran. Problemet er nok likevel at denne tryggheten kan virke begrensende, i og med at man ofte blir redd for å skape noe nytt og utfordre status quo. Vi trenger designere som bevisst forholder seg til en usikker verden når de designer, stiller spørsmål og utfordrer etablerte sannheter. Klarer man å kombinere disse elementene, har man oppnådd noe stort.

–- Min iranske bakgrunn har lært meg at mennesker er slaver av ideologier. Og slik det har vært, og fremdeles er, er det tilsynelatende nødvendig for en kultur å ha en ideolog – eller et sett med grunnverdier, om du vil – for å holde samfunnet sammen. Men jeg ønsker ikke å være et forbilde for mine studenter ved å diktere en ideologi, slik jeg ble opplært. Hvis vi deler meningene og følelsene våre inn i private, personlige og offentlige, opererer det som har med etikk å gjøre i alle disse områdene. Så når jeg underviser i etiske problemstillinger må jeg være følsom for dette, for ditt etiske standpunkt er ditt private anliggende. Jeg kan påvirke de to ytterste sfærene dine – og det gjør jeg når jeg underviser, for å nå studentene på noe mer enn et overflatisk nivå – men den innerste sfæren kan jeg ikke gå inn i. Den er privat. Det er der studentene må gjøre seg opp en mening om sakene selv.

-– Og det er vel bra, for de holdningene de har utviklet selv blir vel en større del av den personlige integriteten enn påtvungne eller innlærte meninger? Men faren er vel at alt blir fullstendig verdirelativt?

-– Ja, absolutt, og det er en vanskelig balanse å klare å ikke ramle i den kategorien. Jeg tenker ofte på om jeg gjør det rette. Jeg vet rett og slett ikke. Men det er vel prisen for bevisst å leve i en form for usikkerhet. Det har nok noe å gjøre med hvilken utdanningsmodell man velger også. I den modellen jeg bruker, er det ikke jeg som viser studentene hvilken dør de skal velge –- jeg viser dem flere ulike dører, og formidler hva jeg synes er interessant med dem, og så er det opp til studenten å velge. Jeg har noen verdier for meg selv, som sikkert skinner gjennom, men sånn må det nødvendigvis være når man er menneske. For eksempel mener jeg at vi ikke kan fortsette å produsere ting verden ikke trenger, som bare er med på aksellerere materialisme og forbruk. Vi kan heller ikke behandle folk dårlig. Og sist, men over hodet ikke minst: Vi kan ikke koble oss fra resten av verden. Vi sitter i det sammen. Det handler ikke lenger om nasjonaliteter eller imperier.

–- Jeg tror vi gjør en veldig god jobb på masterutdanningen på KHiO. Vi jobber for å skape uavhengige, lærevillige mennesker av studentene. Det interessante er at vi har flere utenlandske søkere enn tidligere. Jeg tror det er bra. Det indikerer en utvikling. Det er viktig å formidle at det er greit å ikke vite alt, at det er greit å være usikker. Det skal være rom for usikkerhet og uvitenhet i utdanningen -– ja, det er faktisk en av utdanningens viktigste roller.

Billedtekst, Peter Parker/Maziar Parker
– Peter Parker (Spiderman) er ikke en ‘ekte’ helt, som for eksempel Supermann, men en person med store karakterbrister. En av tingene jeg liker dårlig hos designere, og som jeg virkelig mislikte med kunstverdenen, er idéen om at det finnes heltegenier. Det er en slags arroganse i vår kultur som har forvandlet ekte kreativitet fra de hverdagslige mulighetenes handlinger vi ser hver dag, til en handling som bare et geni kan utføre. Det fører litt tilbake til hvorfor design mangler et språk, for hvis du er et geni, så trenger du liksom ikke å begrunne det du gjør. Det tar bort ansvaret designeren har. Feilslåtte helter er mye mere interessante, for de er åpne for forandring!

URLer:
www.maziarraein.com
www.khio.no/Norsk/Studier_og_Opptak/Fakultet_for_design/MA_Design
www.designagainstcrime.com
www.writing-pad.ac.uk
www.predesignforum.net
Codex-prosjektet: www.susannaedwards.com/projectpages/codex.html