Bokmelding: «How to be a graphic designer without losing your soul» (SNITT 04/2006)

(Article published in SNITT no. 04/2006)

- What is the most important lesson you have learned as a graphic designer?
- That there’s no such thing as ’graphic design’. Only lots of books on it and an assumption that it exists.
– Frå Intervju med John Warwicker, Tomato

- What do you say to young designers starting out today?
- Don’t be afraid to try things. The worst that can happen is that you’ll get fired, which could turn out to be the best thing after all.
– Frå intervju med John Warwicker, Design Machin

I’m always suspicious of designers who blame everything on their clients. What they’re doing is blaming their own shortcomings as designers on their clients.
– Adrian Shaughnessy

How to be a graphic designer without losing your soul av Adrian Shaughnessy

Princeton Architectural Press, 2005
ISBN: 1-56898-559-2
Språk: Engelsk
Format: 190×230mm

Adrian Shaughnessy er sjølvlært grafisk designar og designskribent og held til i England. Fram til 2004 var han kreativ leiar i grafisk designbyrået Intro, som han også var med å grunnlegge. Då han slutta i Intro, var det for å fylgje interessa for skriving og for å drive frilans konsulentverksemd1. Han er no kreativ leiar i den ’virtuelle’ designverksemda This is Real Art, som baserar seg på eit ’lag’ med uavhengige designarar (,som t.d. Kim Hiortøy, Non-Format og Universal Everything). Shaughnessy har skrive og vore visuell redaktør for tre bøker om design for musikk, samt ei bok med Intro-arbeid. Han er fast skribent i ei mengd designtidsskrift, som Eye, Creative Review, Grafik og Design Week, samt for grafisk designbloggen Designobserver.com. Han skriv òg av og til i The Wire. I januar 2006 starta han som redaktør i det nye illustrasjonsmagasinet Varoom – The Journal of Illustration and Made Images.

How to be a graphic designer without losing your soul (heretter berre How to be…) er boka som tek på seg å fortsetje der andre designbøker sluttar. Vaskesetelen hevdar at Adrian Shaughnessy har oppskrifta på korleis unge designarar skal kunne klare å leve av å gjere uttrykksfulle og meiningsfylte jobbar, og korleis vi skal unngå å bli lakeiar på sjellause prosjekt.

Shaughnessy går hardt ut, med forord av sjølvaste Stefan Sagmeister, og fylgjer opp med ei rekke kapittel med engasjerande titlar: Attributes needed by the modern designer, How to find a job, Being freelance, Setting up a studio, Running a studio, Winning new work, Clients, Self-promotion og The creative process. Mellom kapitla finn vi intervju med fleire kjende designarar, som m.a. Neville Brody, Kim Hiorthøy, Rudy VanderLans og Angela Lorenz. Dermed blir boka noko meir enn ei lærebok du les frå perm til perm. Han blir meir som eit lite oppslagsverk, der du kan slå opp på det emnet som engasjerar deg i dag, eller lese intervjuet med din favorittdesignar. Intervjua går rettnok ikkje særleg djupt, men ein får likevel litt innsikt i designarane sine haldningar og arbeidsmetoder. Og det er ei god blandinga av ‘eg har alltid likt å teikne og høyre på musikk’-designarar og dei som har bakgrunn i heilt andre felt, som t.d. psykologi, og kom inn i faget gjennom andre kanalar.

Shaughnessy skriv lett og ledig, på ein direkte og munnleg måte, så det bør vere enkelt for den mest anti-verbale designar å kome seg gjennom boka. Han delar villig personlege erfaringar, positive som negative, og fortel like mykje om dårlege prosjekt og tabbar, som gode prosjekt.

Tittelen How to be a graphic designer without losing your soul impliserar at det å vere grafisk designar som regel innebêr å måtte selge sjela si. Dermed får eg inntrykk av at boka har eit etisk utgangspunkt, at det etiske aspektet med å vere grafisk designar er vektlagt. Dette er jo i seg sjølv svært interessant, i og med at det ikkje akkurat flyt over av tilgjengelege, lettleste refleksjonar kring det etiske aspektet av design. Men, skuffande for dei som tørstar etter nett slike tankar, kastar Shaughnessy vona i grus allereie i introduksjonen, der han seier at det etiske aspektet ved design berre handlar om individuelt samvit4. Dette er for meg noko underleg, i og med at han i introduksjonen siterar Joseph Müller-Brockmann, som hevdar at all design har ein politisk karakter. Han ausar jo av personlege erfaringar og meiningar om emna han tek opp i heile resten av boka, så kvifor ikkje dele meiningane sine om grafisk designs etiske og politiske side også? Er det for kontroversielt? Og kvifor velgjer han då denne tittelen (han var inne på tanken å kalle boka for How to…losing your shirt)? For at boka skal selje på den tilsynelatande kontroversielle tittelen? For meg blir det mest kontroversielle at han faktisk ikkje går i djupna5 på dette aspektet, som boka jo i høgste grad kommuniserar at ho skal. Det einaste sporet av ei konkret haldning på dette området finn vi i intervjuet med Neville Brody – elles blir det med lausleg prat om det å ha ’integritet’ som designar.

How to be… er designa av britiske Bibliothéque (bibliothequedesign.com), og føyer seg fint inn i rekka deira av sveitsartypografiinspirerte designløysingar (til forveksling lik ei brosjyre for kontorkomplekset Wendell Road). Dette kan kanskje høyrest kjedeleg ut for ei bok om design å vere, men den visuelle tonen etablerar ettertrykkeleg at boka skal lesast, ikkje sjåast i.

I byrjinga trudde eg at eg hadde fått eit eks. av boka med dårleg trykk – både teksta og illustrasjonane var uvanleg kontrastlause – men skjøna snart at den svarte trykkfargen eigentleg er ein mørk grå farge. Dette gjer at boksidene kan verke litt blasse. Etter mitt leseauge er det også ein tanke for små bokstavmellomrom, noko som bremsa leseflyten litt i starten. Det tok likevel ikkje lang tid før eg gløymde dette og let Shaughnessys engasjerande tone sluke meg, og desse detaljane vart snart heilt meiningslause. Eg er heller ikkje nemneverdig plaga av den forholdsvis breie satsen med Akzidenz Grotesk (som eigentleg verken er svært humanistisk eller har særleg opne bokstavformer), sjølv om dei fleste lærebøker fråråder bruk av geometriske groteskar i lang tekst. Det er altså ikkje noko poeng å dukke ned i regelryttarane sin mikrotypografiske detalj-skuggedal når det gjeld denne boka.

Typografien fylgjer og framhever Shaughnessy sin lette og engasjerande stemme gjennom eit snedig system med variert satsbreidde. Før eg skjøna logikken i systemet, funderte eg på om dei smalare avsnitta skulle signalisere eit skifte i innhald – men det stemte ikkje. For kvar illustrasjon eller fotnote (som forøvrig er sett i halvfeit Akzidenz Grotesk i cyan), som alltid står i yttermargen, vert dei ’påverka’ avsnitta i teksta flytta inn mot ryggen og smalna. Denne handsaminga gjev oppslaga eit uregelbunde og friskt uttrykk, og har òg den effekten at teksten vert brote opp i mindre bolkar – eit triks kjent frå m.a. avisdesign, for å lette leseprosessen.

Illustrasjonane, derimot, er som regel reprodusert svært små, og, som typografien, i grått og cyan – slik at det vanskeleg å få noko godt inntrykk av dei. Dei fleste manglar også annan bilettekst enn ”Designed by…” og ”Courtesy of…”, og utvalet av illustrasjonar har til tider ikkje noko med teksta å gjere. Dermed verkar det som at illustrasjonane skal tene som dekor og tekstoppbrytande element, og ikkje som kommenterande eller utdjupande i forhold til teksta. Dersom vi ser på dei som tekstoppbrytande element, fungerar dei likevel ganske godt – som små ikon, som anten illustrerar noko i teksta eller lev sitt eige vesle liv ute i margen.

Sjølv om du altså sannsynlegvis ikkje utvidar horisonten når det gjeld problemstillinga design±samfunn ved å lese How to be…, så kan eg garantere ei inspirerande og lærerik leseoppleving – for studentar, nyutdanna og erfarne designarar – med nyttige metodar og triks, gode historier og masse interessante internettreferansar. Og då må vi vel kanskje tilgje at ho ikkje fyller tittelen sin heilt ut.

Fleire har skrive om denne boka før meg, så om du er av typen som må sjekke opp ting skikkeleg før du kjøper dei, så bør du lese bokmeldingane i Eye nr. 58 (www.eyemagazine.com/review.php?id=126&rid=607), Print nr. 1/2006 (av Milton Glaser, berre i papirutgåva) og på heimesida til bokhandelen og galleriet Uppercase (www.uppercasegallery.ca/reviews), samt intervjuet med Adrian Shaughnessy på bloggen Speak Up! (www.underconsideration.com/speakup/interviews/shaughnessy.html).